Mari i Wuppertal

Marie...en spirende sosiologiguru med sans for tysk orden og lange samtaler kom på besøk til meg i Wien. Det ble en trivelig helg med gode samtaler. Her på verandan min med rødvin og couscoussalat.
På konsert ved Hundertwasser søpplestasjonen. Det er den fineste fabrikkpipa jeg har sett. Konserten var heller dårlig, men laget var godt.
I Wienerwald har jeg oxo hatt mange fine stunder denne somnmern. Et enormt løypenett for joggere og syklister, barnevogner og pensjonister. Og jeg rota meg litt bort, men ikke så mye.
Museumsquartier i Wien. En herlig oase midt i byen, hvor unge og gamle, turister og wienere, kunstnere og kontorister drikker og spiser, sløver og samtaler, observerer og filosoferer. Det ble en yndlingsplass. 

Sommern min begynte litt tøft. Det skar seg med å finne leilighet over nettet, jobbkontrakten min var meget ufullstendig, Nico skulle dra til USA og alt var egentlig ganske trist en stund. Men det er i motgang det går oppover. Og det ble VELDIG stas til slutt. Leiligheten hvor jeg bodde delte jeg med Julia og Mark. To trivelige mennesker med sans for god mat og vin. Så jeg passa godt inn :) Mor og far kom på besøk, og det var stas for oss alle tre...jeg kunne vise dem alt jeg hadde oppdaget og lært...og de kunne se litt mer av mitt liv midt i Europa. Bildet er fra kjøkkenet i Alserbachstrasse.
Mark, min sportslige og spirituelle samboer i Wien tok meg med på trampolinehopping i folkeparken "Prater". Stor stas.

Dette er min venn støren. Støren har det ikke så godt. Fordi den vil egentlig vokse seg stor og sterk (kan bli 8 meter) slik at den kan få mange barn og svømme rundt i svartehavet og se seg rundt. Men så er det noen som har funnet ut at det er jo toppen av glede å kunne spise eggene til støren (kaviar) mens man lesker seg med champagne, oxo blir det bare mindre og mindre barneproduksjon. Det hjelper ikke at sandbankene som mammastøren er avhengig av blir gravd bort og solgt til motorveientreprenører, eller at store dammer for strømproduksjon blir bygd på tvers av elva, slik at støren som likte å svømme opp Donau og forbi både Beograd og Wien på jakt etter et fint sted for barna å bli til nå må finne seg i å stoppe ved den serbo-rumenske grensen. Hvis du vil lese eller lære mer om den store, stygge, triste støren kan du sjekke www.panda.org 

En liten uke i september dro jeg til WWF kontoret i Bucharest. Jeg laget et fotoshow som de skulle bruke under en konferanse. Turen fra Wien til Bucharest tar 19 timer med toget. Jeg hadde sovekupee, lå godt innklemt oppe under taket. Vet aldri om tanken "jaja...senga har jo aldri fallt ned tidligere" er betryggende eller illevarslende når det knirker og humper som verst...men det gikk bra.
Bucharest er en deprimerende blanding av fordums storhet, kommunistisk stormannsgalskap og blind kapitalisme. Trafikk, støv, fattigdom, reklamebannere, konsumhype....sterke inntrykk på kort tid. Romania er et utrolig mangfoldig land som over jul blir en del av EU området. Mektige fjell og dype skoger, brusende elver og blomstrende daler. En spennede blanding av balkan, frankrike, russland og tyrkia med tradisjoner og innstilling til livet. "norske" stavkirker er oxo en del av historien.
Banken ovenfor hotellrommet mitt.
Ingrid er en av kollegene mine ved WWF i Bucharest. Hun tok meg med på restaurant, hvor de hadde KUN sjokolade og rødvin. Men det var ikke bare bare å velge....rekker, stabler, haugevis....en fantastisk kveld i et fremmed land 

Nico og Bentemoste etter en strabasiøs kolonnekjøretur. Eldstemosta freste godt på tvers av øya, fra Alcudia til Palma. Vår bil fallt av lasset, og måtte innom en kjøpesenter kafe. Hvordan kan man finne sjømannskirka uten adresse, uten spanskkunnskaper utover hotellrom booking og ølbestillings kunnskaper? Jau da. Vi fikk det til. På kjøpesenterkafeen satt en svensk sausekokk og peket oss i riktig retning. Så kunne vi oxo gå innom den norske baren vannhullet der et tyvetalls nordmennogkvinner satt relativt brisen på svenks cider klokka fire på en torsdag...og dermed fant vi kapellet og syntesizerpresten.













I juli i 2006 giftet kusine Ingrid Helen seg med Tom Erik i sjømannskappellet i Palma på Mallorca. Mormor hadde vært så trivelig at hun tok med seg kjolen min. Den er fin og rød, men kan bli litt for utringet til tider. Siden jeg under vielsen fikk i oppgave å være organist og barnepasser har jeg ingen bilder av hverken brud eller brudgom. Men flotte mormor er på film.
Vilde var en nydelig brudepike. Her på restauranten i Alcudia. En herrskapelig opplevelse....fire vidunderlige retter og god stemning.
Sprek Bentemoste og mormor med Tuva barnebarn på den norskvennlige restauranten med svenskspråklige kelnere ved det barnetilpassede hotellet ved den lang-grunne stranden.
Nico og jeg bodde 2 mil lenger nord, på et ungdomsherberg. Dette er utsikten fra rommet vårt.

Tim, Felix, Nico og David (fra venstre) hadde billetter for kampen mellom Ghana og Tsjekkia. En fantastisk opplevelse. Jeg gleder meg på deres vegne, og fryder meg over at jeg kan konsumere akkurat så mye fotball som jeg gidder, men ikke mer...


 

Nico og jeg var så heldige å bli invitert i brylluppet til den nye sjefen min i WWF. Nico kunne uheldigvis ikke, men jeg hadde en flott opplevelse mellom høye tinder og dype daler i Sveits. Seremonien var under åpen himmel, festen var i huset på haugen...
Jeg tok natttog fra Wien til Zurich, deretter et lokaltog til Luzern, oxo seilte jeg jaggu med et dampskip (nesten mjøsstemning).

Det var noe som minnet meg om hjemme da jeg var i sveits, samtidig var det veldig annerledes. Alt var veldig bebygd og masseturistifisert, hvertfall der jeg var.
Det var en fantastisk romantisk seremoni. Presten var ei dame som tidligere har hatt jobb i kirken, men som har gått ut, og opererer mer på freelance basis. Paret hadde skrevet brev til hverandre, som utgjorde ekteskapet, og det hele var en fantastisk flott dag, og en heidundrandes fest ble det etterpå! 

Nico hat im Oktober in eine theatergruppe, Skandalys angefangen. Skandalys spielen skandinavische theaterstücke in der orginalsprache, und diesem Frühling war Ibsens John Gabriel Borkmann ausgewählt.

Ich durfte auch teilnehmen, und meine rote Absatzschuhe benutzen!
Sonia hat mir als abschiedsgeschenk einen schwarzwaldhirsch im schneesturm geschenkt. Den gucke ich jetzt jeden Morgen an! Ich bin froh das wir uns kennengelernt habe, Sonia!












Ibsen på norsk, med tyske, norske og en italiensk hovedrolle innehaver. Nico var den som dro meg med, vi hadde fire forestillinger, i Freiburg og i Zurich. Dette bildet er tatt før åpningsscenen; banksjefen John Gabriel nyter champagnen på solsiden. Men senere går det i god, kjent Ibsenstil bratt nedoverbakke....rett i den symbolske gruvedøden.

Alex (t.v) og hennes kjæreste Sven Erik gjorde mye av det "usynlige" men dog viktige arbeidet rundt en teaterforestilling. Til høyre står Davide, som spillte egenkomponert klarinett og elektroakustisk musikk før og mellom aktene.
Deborah og Alex. Vårt regissørpar
Nu er siste forestilling over og vi kan ta av oss maska....???

Some of the people at the goodbye party in Burgunderstraße was not caught by my olympus 440.

these two young, charming ladies, were playing theatre with Nico and me. Sonja was the grievous alcoholic, Mrs Borkman, Liv was the sick and hopeless romantic Ms Rentheim.







Ana Lucia Pinto. A name all finance people should be aware of, if they consider doing dirty, unsustainable business, especially in Peru. From Arequipa, a natural talent in delegating...













Eva Maria could unfortunantelly not come to our party. She is working in Cologne for the moment. This picture was taken as Nico and me were in Cologne, I I went to have a breakfast with Eva Maria. Hopefully, we will soon be living in Freiburg again, both of us!














Kate was also at my goodbyeparty...but for some reason I do not have picture of her fabulous party outfit. Anyway: I do not think I have ever met such an easygoing person before. Strange sense of humour, but at least she explains you when a joke is made. I laughed quite often anyway...:)

Amy, my pretty, wonderful Amy. I got a tee-shirt from my collegues, and I am looking foreward to seeing them all again, either in Vienna, in Freiburg or somewhere totally different.
Brigitte is my german-norwegian hiking friend. After spending a year in Bergen, this brave medical student set of to Namibia to be there for half a year...where her plans go next, nobody knows, but if I was sick, I would be very glad if Brigitte was there!
NICO MIN!!!!
Szu Yin is silent, thoughtful and strong as stone. She spent some weeks of this spring in Nepal. She has the most elegant handmovements I have seen, when she is explaining something immensly complicated for technical analphabeths like me....